Jeg kaller gutten min for Gaute som var det navnet vi foreldrene gav ham, vennene vil kjenne han under navnet Jason.
Gaute ble født en tidlig solskinnsmorgenen og han hadde det travelt. De ville sende meg hjem fra sykehuset, men jeg sa: «Æ må», og hadde akkurat krabbet opp i senga da han kom.
Gaute var det 3. barnet og jeg oppdaget med en gang at han var svært anderledes enn de to andre. Han var urolig, stiv i hele kroppen og alltid våken. Hvis han sovnet rykket han seg fort ut av søvnen.
Han vokste opp som en vilter og urolig gutt, langbeint og rask med en utrolig koordinasjon. Som 2-åring kom han seg ut av senga, over vinduskarmen og vekk. Det måtte settes kroker på alle dører og vinduer. En dag i 3-års alderen kom han seg opp på hustaket med øks og satt der og knuste toppannene da han ble oppdaget. Han sprang på de lange beina sine nedover det lealause steingjerdet i nabogrensa så nabokona måtte si til mannen sin: «Tor, snu deg vekk», han hadde to
rolige jenter og fikk hjertet i halsen. Gaute kunne ikke være uten tilsyn et øyeblikk.
Gaute hadde en god venn i nabohuset, en stille og rolig gutt, som han lekte mye med. Det ble gravd ned både smykkeskrin og andre kostbarheter i molldungen der de lekte. Han elsket kniver og skarpe ting og følte seg ikke kledd uten slirekniv. Jeg fikk mye skjenn på legekontoret når han måtte sys.
Det var vanskelig å forklare at han måtte ha kniv. Han arbeidet mye i verkstedet i kjelleren der gulvet etter hvert fløyt av prosjekter.
Da han begynte på skolen var han godt likt av både elever og lærere. Han forstyrret ikke og gjorde som han ble bedt om, men han lærte ikke å lese og skrive. Han forstod ikke hva det dreide seg om og gav ingen respons. Han fikk konvolutter med korte ord med hjem for å øve, men det var umulig, og han ble sint. Vi satt med lekser timesvis om dagen helt til han begynte på ungdomsskolen, det hjalp lite. 18 år gammel fikk han påvist dysleksi, og at dette hadde ført til utvikling av
tilleggsvansker. Gaute lærte fort å skjule sine manglende leseferdigheter. Det var et sårt punkt for han.
Gaute viste tidlig at han var en god venn, han hadde alltid mange både venner og venninner. Han valgte ikke de vennene som var populære, men de som trengte en venn. Han var veldig solidarisk og tålte ikke urettferdighet, da tok han parti for den svakeste eller mest forsvarsløse. Dette var en egenskap som fulgte han gjennom hele livet.
Gaute var en naturgutt. Han hadde store kunnskaper om naturen, det var den som interesserte han og det var der han ville være. Han samlet på småkryp, fjær, bergarter, sjeletter osv og det har han fortsatt med. Han ble som voksen en seig turgåer med de lange beina sine. Han og en kamerat trålte de bratte liene innover mot Nedstrand og satte mårfeller. Han gjorde mange observasjoner om dyrelivet på disse turene og ble sterk og utholdende.
Hele barndommen og de fleste somrene i voksen alder var han med på hytta i Nord-Norge. Det var et eldorado for han med fisking, tur og båtliv. Da han var 11 år og bestefaren 91 ble han med alene til hytta i 14 dager. Folk sa jeg var gal som lot gutten reise opp på ei øde fjellhytte med en så gammel mann, men jeg stolte på Gaute. Hadde det skjedd noe hadde han klart å ta seg til folk og skaffe hjelp. De siste somrene var han med på hytta i en hel måned. Siste dagen han levde spurte jeg om han ble med i år også: «Ja», var svaret.
Han likte små vakre ting, og hadde et øye for alt som var vakkert, og samlet på uendelige mengder ting han fant pene. Samtidig hadde han ikke så stor eiendomstrang. Han så små fine detaljer både i gjenstander og naturen, og var glad i å samle på naturmatrialer, og likte å skjære ut og forme gjenstander i tre. Han laget som liten en perfekt tollekniv på ca 2 cm da han som barn var medlem i knivklubben på Gamle slakthuset.
Ungdomsskolen ble en problemfylt tid. Han fikk mye skjenn på skolen, og tok heller skjenn enn å vise de dårlige leseferdighetene.
Han prøvde seg på mange yrkesvalg på videregående: Svakstrøm, bilmekaniker, snekker, jordbruksskole og senere yrkesdykker. Det lengste skolevalget varte 1 1/2 år. Alltid var det noe som skar seg. Når det ble pirket på hans svake punkt bakket han ut. Han var god til å skjule at han leste så dårlig, og lurte de fleste. Da var det lettere å bli hjemme når problemene kom. Han kunne også slutte skolen i solidaritet med en annen elev som fikk problemer.
Da det var som verst med skole og utdanning måtte jeg legge vekk all problemer og konsentrere meg om å bare være mamma og være der for ham. Derfor hadde vi alltid en god tone og et godt forhold og vi beholdt gleden ved å være sammen. Han ønsket alltid at jeg skulle ha mine egne ting å drive på med og likte at jeg øvet på korsanger og drev med hagearbeid. Han var alltid veldig beskyttende overfor meg. Jeg visste imidlertid ikke at han hegnet om meg i den grad at bare noen få av vennene fikk møte meg. Det har jeg blitt fortalt nå i ettertid.
Som voksen kompenserte han det han hadde gått glipp av på skolen ved flittige nettsøk. Bruk av digitale verktøy og stavekontroll hjalp han veldig. Han var stadig fremme med telefonen og googlet fugler, dyr og naturfenomener.
Som 25 åring fikk han diagnosen ADHD. Han fikk medisiner, og var som et annet menneske. Alt var enkelt, og alle ble lettet. Etter et halvt år sluttet han med medisinene og gav som forklaring: «Før kunne eg tusen ting på en gang, og nå kan eg bare en ting treigt». Slik ville han ikke være.
Gaute ville ha mange baller i lufta på en gang og kanskje greie å lande to. Han ville stå på dag og natt for prosjektene sine og til slutt kollapse i et herlig kaos. Han jobbet for vennene sine og hjalp de som trengte det. Han har sikkert etterlatt mye rot, men innsatsen har vært helhjertet. Han ble veldig nevenyttig og en dyktig håndverker, mekaniker og lydtekniker. Han brukte mye energi på å hjelpe andre. Han hadde også et nært forhold til mødrene og bestemødrene til mange av vennene. Han likte mødre fordi de var omsorgspersoner og han så at de hadde mye å stå i med og bar på mye livsvisdom. Han likte seg aller best på Karmøy, og trivdes blant menneskene der. Gaute var ikke urban, men brydde seg bare om landet. Særlig holdt han mye til på Visnes, der han også tok meg med på tur. Der tok han meg og familiehunden Fia med på en siste avskjedstur da det bar mot slutten med henne. Han hentet oss i den gamle rotete bilen sin og løftet hunden forsiktig ut og inn av bagasjerommet, så hadde vi en fin tur i terrenget som han kjente så godt.
Gaute var glad i dyr, og særlig hunder og katter. Det var bestefars hunder som var de første han stiftet bekjentskap med. Siden ble det våre og venners hunder og katter. Han snakket ofte om dyrene og de forskjellige personlighetene til Lillepus, Nikoline, Gråen og mange, mange fler.
Da den gamle bestefaren på 96 hadde tatt med seg den siste hunden sin til dyrlegen for den siste hvile og kom trøtt og tung opp til hytta igjen hadde Gaute reist en fantastisk varde og da bestefaren kom frem til stedet luet et stort bål på toppen av varden. Det gjorde han for å trøste bestefaren.
Han og bestefaren fikk et spesielt godt forhold etter en gang da Gaute var ca 5 år og slo til faren sin. «Neimen Gaute», sa bestefaren og så han inn i øynene. Blikkene møttes og noe magisk oppstod, etter det var de skjelevenner.
Gaute kunne gå helt av skaftet hvis han ble provosert eller stresset. En gang tanta hadde tatt ham med på en lang fjelltur og de ble overfalt av en kleggsverm ble han helt rabiat og påstod at han måtte skytes for at de skulle få ham ned fra fjellet. I ettertid er det viktig å huske at det var fordi han hadde ADHD at det kunne gå i ball for han følelsesmessig. Det gikk fort over, og det var aldri noe vondt i ham.
Gaute hadde også ei god bestemor, mormor i Haugesund, som han hadde et nært og godt forhold til i barndommen. Da hun ble avhengig av rullestol ble Gaute en god hjelper. De var ofte på tur i bymarka, hun i full fart på den elektriske doningen og han springende ved siden av.
Han ble en god kokk og lærte seg å lage god og sunn mat og hadde mange spesialiteter. Husker godt da han laget japansk misosuppe. Alt måtte være perfekt. Jeg er sikker på at mange av vennene har mange matminner.
Gaute likte seg aller best på sjøen. Han hadde tidlig lett tilgang til Førresfjorden og båt. Han ble veldig flink med båtmotorer, flink til å manøvrere og greie seg på sjøen. Han var ute i all slags vær i båter i mer eller mindre sjødyktig stand. Han var rask, sterk og snarrådig. Drev mye med fridykking. Han kjøpte seg en billig tørrdrakt som var litt for stor og drømte om å feite seg opp så den passet. Livet i havet og alle organismene der interesserte han sterkt. Han kjente skjærgården rundt Karmøy og Førresfjorden svært godt. «Eg klare meg alltid» sa han når jeg var bekymret.
For Gaute var ikke matfiske det store, men endeløse turer etter sjørret eller Havabbor. Han kunne gå etter sjøørreten hele netter. Han vandret langs havet på bratte, glatte berg og klipper. Skoene var alltid helt fillete. På hytta i Nord-Norge gikk han ofte ned til havet om nettene og trålet lange strandstrekninger, lyttet etter vak fra sjøørret og opplevde alt det andre nattlige dyrelivet som rein og elg. Han kom hjem både med fisk og veldig flotte dyrefilmer. Han sov ofte ute og tålte mye kulde, slit og ensomhet. Han kunne være alene uten å være ensom. Ofte måtte han ha lange tider i ro for seg selv.
Gaute likte best å arbeide for seg selv og som vanlig arbeidstaker greide han ikke lenge på hver plass for han klarte ikke at noen pirket på ham eller gjorde han oppmerksom på at han ikke strakk til. Han var freelance snekker, bilmekaniker, fisker, rigget lydanlegg, utførte trefelling og hjalp folk med mye, mye mer. Da kunne han styre dagen sin selv og hadde en seig arbeidskapasitet. Frihet betydde mye. Frihet til å styre seg selv og være blant mennesker som respekterte han for den han var.
Som avkobling holdt Gaute mye på med disc-golf.
Gaute var empatisk, følsom og engasjert, men selv om han var et følelsesmenneske var han også nøktern, realistisk og usentimental. Han kunne snakke helt naturlig og usminket om døden. Han gikk alltid sine egne veier. Han var alltid helt seg selv i det han gjorde.
Gaute lærte meg mye. Jeg har arbeidet med barn i nesten hele yrkeslivet og det var samlivet med Gaute som lærte meg hva de sårbare barna og foreldrene deres trenger. Det har betydd mer for meg enn allverdens skoler og kurs. Han lærte meg å forstå at vi må kjempe for et samfunn der det er plass for alle. Alle trenger ikke være A4.
Når jeg jobbet i barnehageskogen om ettermiddagen var Gaute med meg når jeg trengte en håndsrekning.
Gaute besøkte meg sist gang dagen før han døde. Vi kikket på fuglene på matstasjonen utenfor kjøkkenvinduet. Diskuterte hva som var gråspurv og hva som var pilfink. Så i fuglebøker og han viste meg bilder av alle de forskjellige skjæreartene som finnes rundt om i verden.
Han fortalte om planene han og Tore hadde i tømmerskogen, og vi diskuterte de forskjellige sortene furutrær som vokste på Karmøy. Han fortalte at han hadde vært ved Førresfjorden for å kite og blitt redd og snudd.
Ruben inviterte oss på bålbrenning på Aksnesstranda etter ulykken. Det er jeg veldig takknemlig for. Der spilte han det eneste D.J. settet Gaute hadde delt med ham. Han var alltid forsiktig med å dele musikken sin. Han ville ikke at den skulle bli brukt feil. Det samme var det med hemmelige steder i naturen, som måtte holdes hellig.
Jeg skulle ønske jeg kunne ta smerten fra alle de som sørger i dag, og alle de som også har mistet et barn. Jeg og Gaute sørget sammen da en liten medelev fra Kolnes druknet for mange år siden. Nå vet jeg at mange av vennene hans går ei vond tid i møte. Jeg kan ikke ta smerten fra dere, men vi må bære den sammen og alltid ha Gaute med oss i hjertet.
Gaute: «Takk for at jeg fikk være mora di i 33 år»
Vis mer
Vis mindre